...MIN LENGSEL HIT INN HAR BLITT SOM EN BRANN -
   KUN HER FÅR JEG FRED OG BLIR ROLIG.

Med Jon Østeng Hov sine ord skal jeg nå takke for meg og begi meg på vandring mot sivilisasjonen. En grei dagsmarsj og det meste nedover bakke. Men først må jeg takke faunaen for laget, takk for godt selskap til Smålomen, Svartanda, Strandsnipa, Rødstilken, Heipiplerka, Heiloa, Fiskemåsen, Makrellterna og sist men ikke minst, Fjelljoen. Denne fuglen har jeg sett kun en gang før, da i Tydalsfjella, men her synes han være tallrik. En tillitsfull kamerat som underholdt på sitt beste når fiskebettet var på sitt verste.

Fjelljoen får være representanten for de mange fuglene som holdt meg med selskap her inne i fjellheimen. En morsom herremann som står i lufta som en Tårnfalk.

Endelig fikk jeg nabofjellet mitt ryddet for skodde og jeg kunne få et nakent bilde av dette litt arktiske fjellet. Minner litt om Svalbardfjellene.









Så er travet i gang og jeg kjenner igjen trøkket på skuldrene. De er ikke helt restituert etter en hviledag og vekta er kanskje den samme. Maten er mer eller mindre spist opp men det er supplert med fisk. Velger å gå på nordsida av Mosken utenom stien. Klatret likevel litt opp i lia for å unngå myrene. I enden av Mosken prøvde jeg fiskelykken for siste gang. Prøvde meg i noen mindre vatn men vet ikke om det er fisk der. I alle fall var det ingen som viste interesse for min elegante spinner og jeg pakket derved også ned fiskeutstyret. Så drar det seg til nedover mot selve Rostadalen, men fortsatt mange kilometer igjen til bilrattet.

Vakre omgivelser nedover dalen om enn noe slør i toppene. Her representert ved Moskangaisi og starten på Iselva.

Ska du hæm Lars????
OK, takk for besøket, artig at du stakk innom.










Etter å ha dukket ned under tregrensa og etter passasje av Iselva kom jeg fram til Rostahytta. Tid for lunch og her var det til og med bord og benker med ryggstø - fantastisk til luksus. Fyrte opp primusen og pakket fram restene av matforrådet. Brødskive med litt pålegg på, tynet ut det siste av Baconost tuben og skar siste fliken av morrbiten. Etter måltidet ser jeg at jeg nok kunne ha overlevd en dag til, fisk og havregryn og noen få brødskiver skulle ha ordnet det. Men anser likevel fjellvettregel nummer to som respektert.

Jeg nærmer meg sivilisasjonen og frihetsgraden krymper. Det blir nok bare å skjerpe seg.

Da ser jeg mot Likkafjellet og rett ned for den er eventyret over for der står min Skoda Octavia og venter på meg - håper jeg










OPPSUMMERING MED APPELL.
Jeg innledet siste brevet med hilsen fra Jon Østeng Hov. Vi har et fantastisk land og en natur de fleste kan misunne oss. Likevel er det mange som ikke ser verdien i dette og her, som så mange ganger ellers, ser jeg spor etter mennesker som ikke hører hjemme her inne. Mennesker som ikke respekterer vår unike fjellheim. Og vi har også et stort flertall av politikere som nå vil slippe løs gasspedalen i fjellet. Jeg er redd vi ser starten på europaleder i fjellheimen vår, på kryss og tvers. Jeg tenker på scooter slippet som er i emning og som etter mitt syn er et overgrep mot naturen. Jeg føler våre politikere er helt på viddene, men en ting tør jeg påstå, de er ikke inne i fjellheimens vidder. Jeg lar bildene under tale for seg, kunstverket er en samling av skrot i enden av Moskanjarvi i en 40m lengde. Dette er ikke de primære negative siden ved saken men en sekundær effekt. Jeg hadde verken plass eller skuldre til å ta det med hjem men lagde alternativt et makabert monument av det hele. En appell til den som trenger det.

Takk for at du ble med på turen - alltid artig å ha følge. Nærmere 80 lesere på det meste, dette uten å promotere bloggen utover egen FB.

 

MOSKANJAVRI - OPPTURER OG NEDTURER.
Fra posisjon oppe i lia kan jeg etter hvert skue ned mot øvre Rostadalen og ikke minst Mostanjavri. Mer en sjø enn et vann kanskje - kanskje utfordrende å fiske fra land men den utfordringa får vi ta. Men så, etter kun å ha sett Stefan på hele strekningen fra Treriksrøysa aner jeg meg at her blir jeg ikke alene. Etter nærmere sjekk gjennom kamerazoomen kan jeg se to telt i posisjon der jeg hadde planlagt leir. Posisjon med litt le for vinden. OK da får jeg bare slå meg ned helt i enden av vannet, vindfullt men sikkert fritt for mygg, ble konklusjonen.

Fin teltbunn ved vannkanten og da oppstår spørsmålet, som alltid i slike situasjoner, skal jeg sette opp teltet først, skal jeg få meg mat først eller skal jeg la iveren ta overhand og rigge til fiskestengene?? Jeg lot klokskapen ta overhånd, rigget telt, kokte meg middag og så kom tiden for fiske. Stort vann - stort redskap heter det så det ble på med sluken. Humøret steg ikke akkurat da intet nappet og intet vaket. Men plutselig et vak, vak betyr insekt og da heller spinner enn sluk. Og på andre kastet - stekfisk. Lovende tenkte jeg men så var moroa over før den egentlig hadde begynt. Kast etter kast og samme resultat som om jeg skulle ha fisket i det badekaret jeg ikke har.

Tilbake ved teltet var gode råd dyre. Ennå mye igjen av kvelden her nord. Er det noen av småvatna det kan være fisk i, noen det er gjennomstrømning nok i til at fisken overlever vinteren. Vi får prøve. Ved ankomst første vannet, forøvrig veldig grunt, oppdaget jeg til min store overraskelse at her vaket det, tett med vak, nesten som i et oppdrettsanlegg. Sikkert bare småfisk tenkte jeg, men bedre enn intet. Men jeg fikk svar på tiltale, her var det fin røye å få og jeg sikret meg en på ca 300g og en på over 500g. Og fantastisk sprek. Dette var opptur.

Moskanjavri - full av stor fin fisk men ikke like lett å lure på kroken. Det fikk også jeg erfare.













Bildene: Men i små tilliggende vann var det enklere å sikre seg mat. Sprek røye på over halvkiloen er ikke å forakte, verken på stanga eller i panna.

Neste dag, vindfull men bra vær ellers. Og da sto Riehttejavri på programmet. Pakket rumpetaska og tok med både sluk og fluesatng, Fluestang da jeg skulle teste storauren i elva på returen. Full av optimisme strenet jeg innover flyene.. Men nedturene skulle stå i kø. Framme ved Riehttejavri blåste det slik at det var nærmest umulig å fiske. Prøvde litt i le ved utløpet men spinneren fikk ingen skrammer av fisketenner. OK - elva er sikkerstikk - det skal bli moro. Men moro ble det ikke. En kattfisk etter mesterlig servering av både flue og spinner sikret nok en nedtur. Slukøret vendte jeg nasen mot base-camp. Vassfis - det var liksom ikke derfor jeg befant meg her inne.

Oppe ved Riehttejavri blåste det slik at det var nesten umulig å fiske. Ingen formasjoner å gjemme seg bak heller.

I Rostaelva skulle jeg virkelig boltre meg med storaure på Zulu Silver eller en March Brown - men det ble nedtur.










Truende skyer var kanskje bakgrunnen både for den friske vinden og det dårlige fiskebettet, det fikk i alle fall skylda her og nå. Så hva nå - å fiske i det store badekaret fristet ikke. Bestemte meg for å strene innover mot svenskegrensa etter et annet vassdrag enn i går. Men først en chat med en finsk turleder. Hyggelig kar som også snakket litt engelsk. Men han var tydeligvis misfornøyd med turfølget - det gikk smått forsto jeg. Og ja - det gjorde definitivt det. Men jeg dro en litt alternativ retning og var spent på om det ble fisk i disse småvatna. Det ble det men ikke av en slik størrelse at det ble noe å skryte av i bloggen. Så jeg returnerte via de samme småvatna jeg besøkte i går. Ingenting i det første men så kom jeg ned til samme vann som i går. Riktignok på andre sida av vannet og der tilsynelatende noe dypere. Og jeg nesten skvatt til da en skikkelig slugger fulgte spinneren mot land men, dessverre, han bare nippet i maten. I øyeblikket veide den kiloet, i dag nærmere to. Men jeg sikret meg to stk ørret og ei fin røye etterpå. Hva hadde turen vært uten dette vannet. Røya var på størrelse med den største jeg fikk i går, ørretene litt mindre. Men dette var opptur.

Det ene lillevannet reddet fiskelykken. Her et godt måltid som jeg bar med meg ned til sivilisasjonen.









Nå var været i endring, vinden begynte å løye men de svarte skyene på alle kanter virket mer truende. Tilbake ved teltet og etter en matbit bestemte jeg meg for å teste badekaret igjen. Nå skulle jeg utvise det største tålmod og finsikte etter de gode plassene. Det endte opp med en dyvåt Surndaling, vassfis igjen og lettere medtatt. Tenkte jeg skulle holde ut striregnet for å kunne krype inn i teltet i oppholdsvær, men måtte til slutt resignere. Tidlig til sengs men greit innomhus læll. Dvs etter hvert frisknet det til og etter hvert ble det også kuling i regnet. Slamringa i teltduken og pepringa av regnet gjorde det helt umulig å sove. Etter hvert som teltduken la seg nedover trynet på meg, og etter hvert krøllet seg rundt hele topplokket steg bekymring for om teltpluggene ville berge. Men det gjorde de - nyteltet besto prøven og etter en dupp på morgenkvisten våknet jeg - merkelig nok til sol. Helt utrolig til skifte på kort tid.



Været skifter fort, her ligger det an til skifte til det værre. Men vi sto han av. I morgen pakker jeg sekken for siste gang og drar mot sivilisasjonen.

STEFAN - DEN ENESTE PÅ TO BEIN UTEN VINGER.
Så er det ikke pipekonsert på Brann stadion tidlig om morgenen men fortsatt Heiloa som underfundig nok synes egen stemme er vakker musikk. Forøvrig en fantastisk morgen, sol og nesten skyfritt. Etter en standardisert frokost, men med både kakao og kaffe til dessert, var det bare å pakke sammen kjøkken og soverom. For stue var det lite med, på de få kvadratmetrene innendørs var det ikke plass til verken sofa eller lenestol. Men før frokosten var det ikke til å unngå å registrere at kroppen hadde passert sin beste alder. Det lugget både i legger og lår og ikke minst fryktet jeg skulderpartiet når kjøkken og soverom skulle plasseres der. Men det ordnet seg - dvs det var heller ikke noe alternativ, det var for langt hjem. Så startet ferden videre over flyene og det gikk veldig lett i det lette fjellterrenget. Herlig om enn smertefullt på skuldrene.

Morgenstund på 800 moh. En fantastisk dag men når været snur her oppe da er det nok annerledes.

Faunaen var spennende, her rypemor på tur til kaffeslabras hos naboen - kanskje. I alle fall syntes hun jeg var en kjekk kar som kom hele veien från Norje for å hilse på henne.








Etter å ha forlatt rypemor hadde jeg halve distansen igjen fram til Peltsastugan der jeg hadde planlagt lunch. Noe opp og ned men fortsatt fint terreng videre før jeg startet nedstigningen mot Stugan. Framme ved Stugan, forøvrig en flott plass, var det ingen mennesker å se. Dvs, etter hvert, oppe i skogbrynet observerte jeg et vesen som kom nedover mot meg. Vel framme hilste han - på finsk, så på engelsk før vi landet på svorsk. Han var svensk, idealist, og bodde her inne i fire uker mot gratis mat og losji pluss SEK 3.000,- - en morsom månedslønn. Og veldig pratsjuk for det var mest finner her og de snakket dårlig engelsk og de som kunne engelsk de snakket bare ikke, forteller han. Så jeg lot meg fasinere. Han kokte på kaffe til meg og jeg prøvde å bli kvitt en feilslått sjokoladehandel med å spandere/presse ham til å forsyne seg. Det gikk fint. Underveis viste det seg at han hadde vært på mine trakter, kjente blant annet Gudmund Kårvatn og da er vi plutselig i Todalen. Naturlig å treffe "Todalinger" her inne.

Ellers promoterte han dalens store fossefall, helt ukjent for de fleste da den lå veldig anonymt til. Jeg følte et press for å gå de 700 metrene for å tilfredstille ham - og angret ikke på det. Ut av intet et flott og imponerende fossefall om enn et stykke fram til Mardalsfossen. Hva Stefan ellers bedrev tiden med her inne når han ikke ryddet etter de gjestene som ikke kom, var å sage og hogge ved. Dvs nå bulte vedstugan også så da var det å bygge Jerikos murer - av ved. Stefan - et fantastisk og trivelig bekjentskap. Etter en fotosesjon med blant annet bilde av Kårvatn logo, startet neste etappe - mot norskegrensa.

Stefan - en flott kar og idealist jeg tror du må lete lenge etter for å finne makan til. Her viser han stolt fram sin logo fra Kårvatn i Todalen.

Bealcanjohka stuper utfor et fjellparti i et ellers svært rolig terreng. Ikke rart at de færreste får sett dette stryket da det ut fra det øvrige terrenget ikke skulle tilsi at fossefallet fantes.

Fjellet Peltsa sett fra Bealcanjohka. Flott elv og flott fjell som kunne beskues fra Stugan.








Etter å ha passert Bealcanjohka og spist lunch startet dagens sluttetappe mot norskegrensa. Jeg ligger godt an og skal kunne nå base camp i god tid før dagen ebber ut, selv med meget ømme skuldre. Igjen finner jeg ut at å gå stien er meget fordelaktig da det lavere terrenget fortsatt er bløtt, myrete og delvis fylt med overvann. Jeg klatrer derfor igjen oppover i lia og bestemmer meg for å justere planen. Jeg går inn til Moskanjavri i stedet for først planlagt, Riehttejavri. Et valg som senere skulle vise seg være lurt.

Siste etappe mot norskegrensa. Jeg valgte å trekke opp i lia og følge stien. Mye å tjene på å unngå blautmyrene. Og på strekningen Treriksrøysa - norskegrensa, traff jeg ingen mennesker utenom Stefan. Peltsastugan blir nok liggende i et lite ødeland.

I morgen kommer rapporten fra "hviledagen" og planlagt storfiske i indre Troms.

OPPSUMMERING DAG 1.
Ambisjonen var minimum å nå treriksrøysa, kanskje kunne jeg komme noen kilometer forbi for å øyne muligheten om å nå Norge allerede etter dag 2. Etter å ha forlatt mediatroppen gikk det radig innover mot høyesye punkt på stien. Området på finsk område var naturreservat og det var ikke tillatt å forlate stien. Sti til tross, rett før høgste punktet kom regnet og deretter gikk stien rett inn i flere rasområder som gjorde det litt utfordrende på glatte steiner og med kiloene på ryggen, Deretter kom jeg ned i lavere terreng med myr, for ikke å si sumpområde. Nok en god grunn for å følge stien for uten de mange "bruene" hadde det blitt bløtt. Finske myrer er noe annet enn trønderske myrer erfarte jeg. Så etter 12 km og litt over tre timer kom jeg fram til Treriksrøysa.

 



Bilde 1) Finlands høyeste foss kanskje - hva vet jeg. Bilde 2) Tja, svenskene var misfornøyd og krevde mer land så røysa er flytta fra land ut i sjøen på norsk side.Bilde 3) Smålomen var på plass i tjernet ovom Kilpisjarvi.

Etter en kort pitstopp ved Røysa, en meget sosial stopp med nok mygg både til meg og fluesnapperen, startet jeg igjen klivinga opp mot, denne gang over 800 moh, og nå på svensk territorium. Mer enn småsvett opp lia men etter hvert flatet det litt ut og det gikk fint innover flyene selv om skuldrene meldte at det var tungt nok. Og faunaen livet opp, Foruten lomen dukket Fjelljoen opp, skjettåtrasten, heiloa, lerka, ett lemen og ca 1000 reinsdyr. for å nevne noen. Og etter ytterligere 5 km fra Røysa og klokka passerte 20:00 slo jeg leir på ganske nøyaktig 800 moh. Da hadde temperaturen krøpet under comfort temperaturen for myggen, kanskje endte den opp ned mot 3-4 grader.

Fordel med å legge ruta etter stien var de mange bruene som sikret passering av bekker.













Flere hundre reinsdyr på svensk side, kanskje oppimot 1000 som strekte seg over områder over flere kilometer.













Så sier vi GOD NATT - ikke ensom men med tusen rein og flere heiloer som holdt konsert hele natta. Det ble kanskje nok av det gode.

PROSJEKT 3X3 - STARTSKUDDET GÅR.
Da er jeg i gang, seks mil ligger foran meg, ca tre mil fram til norskegrensa. Og ved norskegrensa har jeg gjort unna ca ei mil i Finland og to i Sverige. Dvs etter de ti første milene i Finland tar jeg en nordisk piruett ved treriksgrensa. En av vår to treriksgrenser og kanskje den eneste der du kan besøke tre nasjoner på tre sekunder. Ikke sikkert Putin ville like at en tok piruetten ved den andre.

Været er måtelig bra og jeg gleder meg til å vandre innover viddene. For det er første gang jeg legger ut på en såvidt lang tur i nord-Norge/nord-Norden, om jeg ser bort fra Børgefjell. Forhåpentlig vil været holde seg slik at jeg slipper å plaske i våte myrer og sølete tråkk. Men her må en ta det som det kommer og jeg er godt rustet for all slags vær - det kjennes forøvrig på ryggen.

Når neste blogginnlegg kommer er jeg sannsynligvis kommet til Norge. Avhenger litt av hvordan jeg greier å holde kontakt med mediekorpset mitt. Den som leser får se. Vi høres.

Her går starten ved Kilpisjarvi, og senere etter en kilometer er første rast. Deretter forlater jeg mediatroppen.

Fra Alaska til indre Troms

PROSJEKT 3 x 3.
Årets prosjekt har jeg gitt tittelen Prosjekt 3x3 - 3 dager-3 nasjoner. Altså jeg starter nær Kilpisjarvi i Finland, fortsetter mot treriksrøysa og tar så over fjellet gjennom Sverige retning øvre Rostadalen. Her skal jeg roe ned en dag for så å fortsette ned Rostadalen til sivilisasjonen. Roe ned med fiskestang og kamera. Det sies at det også er bjørn i området, det hadde vært spennende med et kort møte med bamsen - helst på litt avstand.

Opplegget tilsier intens gåing de 2-3 første dagene, men natta er ennå lys i nord så det skulle være mulig å nå Norge etter denne planen som inkluderer ca 35 km i luftlinje. Men vekta er selvsagt utfordringen, derfor blir det viktig med egen fjellvettregel nummer to - bedre å sulte ihjel enn å bære mat i retur. Satser derfor på minimum ett fiskemåltid, havregryn får være backup.

Jeg gleder meg, og gruer meg litt - ømme skuldre og slitne bein kan bli utfordrende. Værmeldingene er ikke de beste men det kunne også vært værre. Håper på noen soldager slik at jeg kan ta med meg noen flotte solskinnsbilder fra turen. Bloggen kommer litt i revenue, men håper å bringe noen spennende meldinger fra fjellet. Hører gjerne dine kommentarer.

Good bye Alaska.

Da er det morgen den 13.08 og de siste bloggordene skrives inn på bloggen på Alaskajord. Kanskje kommer det noen oppsummeringer med noen spesialbilder når vi har fått redigert litt. Kanskje også en video om enn den unike bamsevideoen uteblir. Men vi har både sau, ørne og noen andre godbiter å by på.

Vi takker alle våre lesere for at dere har fulgt oss, over hundre klikk på det meste. Takker også for hyggelige kommentarer underveis. En takk også for hyggelig samarbeid med Trollheimsporten.no, siste leserbrev ble lagt ut i dag. Om få timer er vi i lufta på vei til Seattle. Legger ved en siste billedhilsen fra Alaska - ett fra Chugach National Forest og ett fra Denali NP med Mt McKinley i bakgrunnen.

Chugach NF hilser bloggens lesere.

Det gjør også Denali NP og Denali toppen.